Paus-samlingen

Byste av Trajan i Paus-samlingen. Utstilt i rom 1 i samlingspresentasjonen i Nasjonalmuseet

Paus-samlingen er en samling av gresk og romersk skulpturkunst som ble bygget opp av pavelig kammerherre og greve Christopher Paus, som bodde i Roma fra 1880-årene. Den består av rundt 60 skulpturer, herunder mange skulpturer av romerske kvinner og flere keiserbyster. Den var den største antikke skulptursamlingen i privateie i Nord-Europa før den i hovedsak ble donert til Nasjonalgalleriet mellom 1918 og 1929, og den er nå del av Nasjonalmuseet og delvis utstilt i samlingspresentasjonen. Samlingen var ment å danne grunnlag for «et eventuelt antikvarium i Christiania»[1] – et museum for antikk skulptur etter forbilde av bl.a. Glyptoteket i København – og Paus ble omtalt av riksantikvar Harry Fett som «skaperen av Nasjonalgalleriets antikksamling».[2]

Historie

Grev Christopher Paus skapte samlingen da han bodde i Roma
Deler av samlingen var utstilt i første etasje i Nasjonalgalleriet fra 1918 til 2019

Samlingen ble skapt av grev Christopher Paus (1862–1943) på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Paus var arving til Tostrup & Mathiesen, et av Norges største trelastfirmaer på 1800-tallet, og bodde delvis i Roma, delvis i København og delvis på sine gods og eiendommer i Sverige og Danmark. Han var fillenevø av Henrik Ibsen og var den eneste av Ibsens slektninger som besøkte Ibsen under årene i utlendighet, i Roma i 1884 da Paus var 21 år gammel og mens Ibsen skrev på Vildanden. Ibsen forlot Roma for godt året etter, men Paus ble boende der i over 50 år.

Kunstverkene ble hovedsakelig innkjøpt i Roma, og Paus benyttet ulike skandinaviske kunsthistorikere som konsulenter. På slutten av 1800-tallet og rundt århundreskiftet var Roma preget av stor ekspansjon og omfattende byggearbeider som avdekket mange arkeologiske funn, samtidig som mange allerede kjente oldstidsminner havnet på markedet bl.a. fordi mange italienske adelsfamilier som hadde samlet på dem ikke maktet overgangen fra føydalisme til et moderne samfunn. Det var også langt lettere å eksportere antikviteter fra Italia i denne perioden.[3] Dette gjorde det mulig for utenlandske kunstsamlere som Paus og Carl Jacobsen å bygge opp store samlinger og føre dem hjem til Skandinavia. Paus-samlingen var delvis utstilt på Paus' gods i Sverige, Trystorps slott og på Herresta.

Samlingen ble gitt til Nasjonalgalleriet i flere omganger mellom 1918 og 1929. I brev til Kirke- og undervisningsdepartementet i forbindelse med gaven i 1918 fremgikk det at samlingen skulle danne grunnlag for «et eventuelt antikvarium i Christiania» – det vil si et museum for antikk skulptur – og skulle «opstilles som egen avdeling i Kunstmuseet eller hvor Departementet måtte finne det formålstjenlig».[1] Paus ble omtalt av riksantikvar Harry Fett som «skaperen av Nasjonalgalleriets antikksamling».[2] Samlet mottok Nasjonalgalleriet minst 60 gjenstander; samlingen utgjør det største bidraget til antikksamlingen.[4][5][6][7] Glyptoteket i København ønsket å sikre seg samlingen, men Paus valgte å gi den til Nasjonalgalleriet i Christiania.[8] Om samlingen het det at

«en rekke av de verker han sikret seg er av meget høg kvalitet og karakteristiske for den epoke de representerer. Det ble i 1927 utgitt en katalog over Nasjonalgalleriets antikksamling ved professor S. Eitrem, hvor hvert enkelt av samlingens verker er gjennomgått og omtalt i detaljer. I første rekke framheves det 'fortrinlige portretthode av kong Ptolemaios av Mauretania, som ble identifisert av den danske kunsthistoriker dr. Fr. Poulsen. Ptolemaios var konge i Mauretania (det nuværende Marokko) i årene 23–40 av vår tidsregning. Sistnevnte år ble han invitert til Roma av keiser Caligula som lot kongen snikmyrde fordi han hadde tiltrukket seg alle tilskuernes oppmerksomhet da han iført en prektig purpurkappe trådte inn i Cirkus sammen med keiseren, forteller den romerske journalist (og historiker) Suetonius. Andre av Paus-samlingens skatter er hodet av keiser Galba som i en alder av 73 år ble Neros etterfølger gjennom 7 begivenhetsrike måneder. Av Trajan finnes et majestetisk hode som skiller seg litt fra de vanlige Trajan-portretter som gir ansiktet et mer kraftfylt preg. Utmerket bevart er hodet av Marc Aurels medkeiser Lucius Verus som er et godt eksempel på Antoninertidens raffinerte portrettkunst. Keiseren er skjegget og har en mektig hårfylde som er frisert på den mest kunstferdige måte. Han var så omhyggelig med sitt blonde hår, forteller historieskriveren Capitolinus – at han endog strødde gullstøv i det for å fremheve den gylne glansen. Han liknet ikke sin betydelige medkeiser Marc Aurel, som var en veldig levemann – 'en Nero nummer to, men uten Neros grusomhet og latterlige sider'. Blant Paus-skulpturene finnes forøvrig en rekke betydningsfulle portretthoder, særlig av romerske kvinner, videre enkelte hermer, statuetter, terrakottarelieffer, bronsefigurer brukt som votivgaver, urner og en askekiste av marmor. Nesten alle kunstverker stammer fra de to første århundrer av vår tidsregning. En del av dem hører til den nøkterne romerske skole i republikkens tid, andre bevarer tradisjonen fra den aleksandrinske periode som var siste utløper av den klassiske greske billedhoggerkunst».[5]

Samson Eitrem skrev en begeistret artikkel om gaven i Aftenposten i 1919[9] og en katalog over samlingen i 1927.[1]

Bysten av Trajan ble gitt til Nasjonalgalleriet i 1923 og var det første originale romerske keiserportrettet i norsk eie. Samson Eitrem skrev at «den supplerer paa en utmerket maate de portrætter, som Paus-samlingen før eier, byster som for den altoverveiende del hører til ældste keisertid».[10]

Deler av samlingen var utstilt i første etasje i Nasjonalgalleriet fra 1918 til 2019. Fra åpningen av det nye Nasjonalmuseet er fem av verkene utstilt i rom 1 i samlingspresentasjonen i første etasje.[11]

Noen objekter fra samlingen ble også overtatt av andre museer, herunder Ny Carlsberg Glyptotek.[12]

Referanser

  1. ^ a b c Samson Eitrem (1927). Antikksamlingen. Nasjonalgalleriet. 
  2. ^ a b Fett, Harry (1934). Romere i marmor. Gyldendal. 
  3. ^ Sande, Siri (2008). «En fet silen» (PDF). Klassisk forum (1): 6–27. «Siden han var pavelig kammerherre i Roma, pleier man å regne med at skulpturene i hans samling ble kjøpt der. Paus-samlingen ble gitt til det daværende Nasjonalgalleriet mellom 1918 og 1929. På det tidlige 1900-tallet kunne man fritt kjøpe og utføre antikke gjenstander fra Italia så sant de ikke var av stor nasjonal verdi, og det var derfor godt med romerske skulpturer på kunstmarkedet. Det er derfor rimelig å tro at Chr. Paus frekventerte antikvitetshandlere i Roma for å bygge opp sin samling. Den bestod hovedsakelig av portretter.» 
  4. ^ «Hva Nasjonalgalleriet skylder kammerherre Paus» Aftenposten, mandag aften, 13. september 1943, s. 3 [Med pavelig kammerherre Christopher Paus' bortgang har vi mistet en av de nordmenn som trenger en hel verden for å utfolde sig, og som med sin kosmopolittiske innstilling vinner frem til høye stillinger og æresverv i fremmed land. Kammerherre Paus blev av Hans Hellighet Benedikt XV utnevnt til cameriere segreto di spada e cappa — en titel som kan oversettes med kabinettskammerherre. Siden utnevnelsen gjorde han stadig tjeneste ved Vatikanet, også hos Pius XI, og mange nordmenn vil ha ham i takknemlig erindring for den elskverdige imøtekommenhet hvorved han formidlet dem audiens hos paven. Kammerherre Paus ble utnevnt til greve i 1923, og hans dekorasjoner er legio. Til tross for at hans faste bosted vekslet mellom Sverige, Danmark og Italia, glemte han aldri et øyeblikk at han var norsk, og han foretok årvisse sommerreiser hit til landet. Men også i storslåtte gaver manifesterte han en kjærlighet til hjemlandet, og det som alltid vil bevare hans navn er hans betydelige gaver til Nasjonalgalleriet. Det dreier seg da først og fremst om rekken av marmorbyster fra keisertiden.]
  5. ^ a b Arbeidets Rett. 8. oktober 1943. 
  6. ^ Dag Solhjell (1995). Kunst-Norge : en sosiologisk studie av den norske kunstinstitusjonen. Oslo: Universitetsforlaget
  7. ^ Haakon Shetelig (1944). Norske museers historie. Oslo: Cappelen
  8. ^ «Vort Nationalgalleri staar færdigreist idag». Aftenposten. 1924-03-21. s. 4. 
  9. ^ S. Eitrem (2. august 1919). «Chr. Paus' gave til Kunstmuseet». Aftenposten. s. 4. 
  10. ^ Samson Eitrem (22. desember 1923). «Keiser Trajan i marmor». Aftenposten. s. 5. «Den supplerer paa en utmerket maate de portrætter, som Paus-samlingen før eier, byster som for den altoverveiende del hører til ældste keisertid.» 
  11. ^ «Givere og utlånere til samlingspresentasjonen». Nasjonalmuseet. Arkivert fra originalen 14. mars 2024. Besøkt 13. mars 2024. 
  12. ^ Poulsen, Frederik (1951). Catalogue of Ancient Sculpture in the Ny Carlsberg Glyptotek. «450 b. (I. N. 2740). Hellenistic poet. Head. M. [...] Acquired in 1924 from the Paus collection» 
  • v
  • d
  • r
Tidlige
personer
Grenen fra
Skien
fra Herresta
Henrik Ibsen  
Pausfamilien i litteratur
Grenen fra
Drammen
Annet
Grenen fra Drammen stammer fra sogneprest Hans Povelsson Paus (1656). Grenen fra Skien stammer fra hans bror, sorenskriver Cornelius Povelsson Paus (1662). Deres siste felles forfedre var sogneprest Povel Pedersson Paus (1625) og Ingrid Trinepol (1632). Begge Ibsens foreldre tilhørte skiensgrenen i biologisk eller sosial forstand.