Haida (språk)

Haida
Xaat kíl, xaadas kíl, xaayda kil, xaad kil
Brukt i		Canada,[1] USA[2]
Antall brukere		24 (2018)[3]
Lingvistisk klassifikasjon		Isolert
Skriftsystem		det latinske alfabetet
Offisiell status
Offisielt i		Alaska, USA Council of the Haida Nation
Språkkoder
ISO 639-2		hai
ISO 639-3		hai hdn (nordlig haida) hds (sørlig haida)
Glottolog		haid1248

Haida (IFA: /ˈhaɪdə/^[4]) også kjent som xaat kíl, xaadas kíl, xaayda kil og xaad kil,^[5] er et isolert språk som snakkes av det nordamerikanske urfolket haida i Alaska og Britisk Columbia. I Alaska snakkes språket på Prince of Wales Island som er en av Alexanderøyene ved Stillehavet. I Britisk Columbia snakkes det på øygruppen Haida Gwaii, som befinner seg like sør for Alexanderøyene og som adskilles fra fastlandet gjennom Hecatesundet.

Haida er delt i to nordlige og to sørlige dialekter. De to undergruppene har forskjellig fonologi og vokabular, men ikke grammatikk. De nordlige dialektene er kaigani haida (på Prince of Wales Island) og masset haida (på Graham Island). De har utviklet faryngaler. Disse lydene er språktypologisk uvanlige ikke bare i haida, men også blant verdens språk, herunder språk i Nord-Amerika. Disse lydene er likevel et områdetrekk på deler av nordvestkysten, og finnes også i noen av de nærliggende salishanske språk og wakashanspråk. De to sørlige dialektene er Skidegate haida og Ninstints haida; den sistnevnte døde ut omkring 1885 og er lite dokumentert.

Da den spanske oppdagelsesreisende Juan Hernández (1725–1775) ankom øyene i juli 1774, ble haida snakket av omkring 15 000 mennesker. En epidemi av kopper reduserte befolkningen til 10 000 nesten umiddelbart etter kontakt med europeere, og en ny epidemi kom i 1862 og reduserte befolkningen til 1 658. Seksuelt overførbare infeksjoner og tuberkulose reduserte befolkningen ytterligere til 588 i 1915.

Epidemiene førte til en sammenslåing av landsbyer, og språket ble etterhvert avgrenset til de tre landsbyene Masset (1876), Skidegate (1879) og Hydaburg (1911).

Aktiv assimilering, kombinert med forbudet mot å snakke haida på internatskolene, førte til en rask nedgang i antall talende, og på 1930-tallet ble engelsk brukt som morsmål av nesten alle etniske haidaer. I 2018 var det kun 24 haidatalende av en etnisk befolkning på 465.

Historie

Det finnes bevis for at haida har befolket øygruppen Haida Gwaii i minst 12 500 år.^[6] Antropologen Swanton anslo at stammødrene til dette urfolket ankom øygruppen for mellom 14 000 og 19 000 år siden.^[7]

Den første dokumenterte kontakt mellom folkegruppen haida og europeere var i juli 1774 da den spanske oppdagelsesreisende Juan Hernández (1725–1775) ankom øyene.^[8] På denne tiden befolket haida øyene Haida Gwaii, Dall Island (en av Alexanderøyene) og Prince of Wales Island.^[8] Befolkningen var på denne tiden omkring 15 000; den første epidemien av kopper kom like etter den første kontakten, og reduserte befolkningen til omkring 10 000. Deriblant ble en stor del av befolkningen i dialektområdet Ninstints kraftig redusert.^[9]

En ny epidemi av kopper kom i 1862, og forårsaket at befolkningen ble redusert til 1 658.^[9] Seksuelt overførbare infeksjoner og tuberkulose reduserte befolkningen ytterligere til 588 i 1915.^[9]

Denne dramatiske nedgangen i befolkningen førte til sammenslåinger av haidalandsbyer, og etterhvert var språket avgrenset til tre landsbyer: Masset (sammenslåing i 1876), Skidegate (sammenslåing i 1879) og Hydaburg (sammenslåing i 1911).^[10] De to første landsbyene befinner seg på Haida Gwaii; den sistnevnte befinner seg på Prince of Wales Island.

På 1830-tallet oppstod et pidginspråk, et handelsspråk som var basert på haida, kjent som haida jargon. Det ble brukt på øyene av talende av engelsk, haida, kyst-tsimshiansk og heiltsukisk. De to sistnevnte var dialekter av henholdsvis tsimshianske språk og nordlige wakashanspråk.^[11] Gullrushet i Fraser Canyon i 1858 førte til et kraftig oppsving for den canadiske byen Victoria, og sørlige haida fra Haida Gwaii begynte å reise dit årlig, hovedsakelig i den hensikt å selge deres kvinner.^[12] Til dette formål ble det brukt et annet pidginspråk basert på chinookanske språk, nemlig chinook jargon.^[13] Denne kontakten hadde en sterk virkning på de sørlige haida, mens de nordlige haida på Prince of Wales Island forble kulturelt konservative. De sørlige haida i Skidegate kledde seg i europeiske klær allerede i 1866, mens de nordlige haida «fortsatt var kledd i bjørneskinn og tepper ti år senere».^[13]

I 1862 ble den engelske misjonæren William Duncan (1832–1918) stasjonert på Fort Simpson i nordvestterritoriene. Han tok med seg femti personer fra urfolket tsimshian, som hadde konvertert til kristendommen, og skapte det nye modellsamfunnet Metlakatla i Alaska.^[14] Den nye landsbyen var svært suksessfull, og langs nordvestkysten av Stillehavet spredte den holdning seg at man måtte forkaste tradisjonene for å bane veien for et nytt og bedre liv. Folkegruppen haida inviterte misjonærer til deres lokalsamfunn, og den første ankom i 1876. Disse misjonærene arbeidet opprinnelig med haidaspråket til forkynnelse.^[15]

Den anglikanske presten John Henry Keen (1851–1950) oversatte Book of Common Prayer til haida. Boken ble utgitt i 1899 i London av det anglikanske misjonsselskapet Church Mission Society.^[16] Keen oversatte også Salmenes bok og tre bøker fra Det nye testamentet til haida: Apostlenes Gjerninger (publisert i 1898), Lukasevangeliet (publisert i 1899) og Johannesevangeliet (publisert i 1899).^[17][15]

Det var likevel negative holdninger mot sitt eget språk blant urbefolkningen, endog i den spesielt konservative landsbyen Masset hvor Keen var utstasjonert.^[15] I et brev av 1894 skrev Keen:

Disse folkene ønsker å ha sine gudstjenester, etc. utført fullstendig i engelsk. Det har vært av pur beslutsomhet at jeg holder alle gudstjenester (bortsett fra hymner og Bibelske salmer) i deres dagligtale.

^[15]

Ved begynnelsen av 1900-tallet, begynte befolkningen å sende deres barn til internatskoler for canadiske indianere.^[15] Denne praksisen var utbredt blant de sørlige haida; blant de nordlige haida ble dette bare praktisert av mer «progressive» familier.^[18] Disse skolene drev en praksis hvor barnas morsmål var bannlyst og forbudt, og dette spilte en stor rolle i desimeringen av urspråkene på nordvestkysten.^[18]

På 1930-tallet begynte engelsk å bli morsmål blant barn i Masset. Dette hadde allerede vært tilfelle i Skidegate, og begrunnelsen for dette var at det ville hjelpe barn i deres utdannelse. Etter dette hadde bare noen få barn haida som morsmål.^[18]

Status

Haida snakkes i dag sjeldent av urbefolkningen. I 2010 ble språket opplistet som «kritisk truet» i UNESCOs Atlas of the World's Languages in Danger. På det daværende tidspunkt var nesten alle talende eldre mennesker.^[19][20] I 2003 var de fleste talende av haida mellom 70 og 80 år gamle, og snakket en «betydelig forenklet» form for haida. Oppfattelsen av språket var stort sett begrenset til personer over 50 år, og det ble sjeldent brukt selv blant talende og kjennere av det.^[21]

I 2016 var det 465 haidatalende av en etnisk befolkning på 501.^[22] I 2018 var det kun 24 haidatalende av en etnisk befolkning på 465.^[3]

Urbefolkningen haida har opplevd en fornyet interesse i deres tradisjonelle kultur, og siden 1970-tallet har det vært arbeidet med å revitalisere språket. Det blir nå finansiert programmer med undervisning i språket haida i skoler ved tre haidasamfunn, selv om disse programmene har vært lite effektive.^[23] Haidaklasser er nå tilgjengelige i mange haidasamfunn og styres av University of Alaska Southeast i Juneau, Ketchikan og Hydaburg.^[20][24] En mobilapplikasjon for den sørlige Skidegate-dialekten er tilgjengelig for iPhone, basert på en «tospråklig ordbok og frasesamling av ord og uttrykk som er arkivert tilkoblet i språkdatabasen for urfolk, FirstVoices.com».^[25]

I 2017 begynte Kingulliit Productions arbeidet med den første spillefilmen som i sin helhet ble innspilt i haida; skuespillerne måtte øve seg i å uttale ordene korrekt og nøyaktig.^[26] Filmen fikk tittelen SGaawaay K’uuna («kniveggen»), og ble lansert den 1. september 2018 på Haida Gwaii og den 8. september 2018 i Toronto. Filmen hadde premiere i Storbritannia i april 2019.^[27]

Klassifisering

Isolert språk

De fleste språkforskere er enige om at haida er et isolert språk som ikke tilhører noen kjent språkfamilie.^[28] Dette er et synspunkt som kommer til uttrykk blant annet hos språkforskere ved Alaska Native Language Center.^[29]

I 1894 koblet antropologen Franz Boas (1858–1942) haida til na-dené-språket tlingit. Denne hypotesen ble videreført av Edward Sapir (1884–1939) i 1915 da han skapte benevnelsen «na-dené-språk». Det første leddet i denne benevnelsen («na») bygde på en språklig korrespondanse mellom náa- («å huse» eller «å leve») på haida og naa («stamme») på tlingit. Det andre leddet dené betyr «person» eller «folk» i athabaskiske språk (*dənæ på urathabaskisk).^[30]

Sapir betraktet haida og tlingit som to beslektede na-dené-språk, og denne hypotesen ble videreført av språkforskere som John R. Swanton (1873–1958), Heinz-Jürgen Pinnow, Joseph Greenberg (1915–2001) og Merritt Ruhlen (1944–). Også John Enrico har argumentert for at Haida tilhører na-dené-familien, selv om låneord fra na-dené-språk er problematiske som bevis.^[31] I tillegg omtalte 16. utgave av katalogen Ethnologue (2009) feilaktig haida som et na-dené-språk.^[32]

I dag er denne hypotesen blitt forkastet. Haida mangler enhver ekstern klassifisering, og språkforskere som Lyle Campbell (1942–) har påpekt at koblingen til tlingit ble gjort på sviktende grunnlag. Likhetene mellom haida og tlingit skyldes ikke at de tilhører samme språkfamilie, men er resultatet av et sprachbund.^[33]

I mars 2008 la språkforskeren Edward Vajda (1958–) frem et forslag om en «makrofamilie» av dené-jenisejiske språk, bestående av na-dené-språkene i Nord-Amerika og de jenisejiske språkene langs elven Jenisej i Sibir. Vajda fant ingen holdepunkter for å inkludere haida i verken na-dené-språkene eller dené-jenisejiske språk.^[34]

Bevis fra arkeogenetikken

Sammenhengen mellom jenisejerne og na-dené-talende folk (na-dené) er bekreftet av genetisk forskning. Na-dené er etterkommere av paleo-eskimoer som startet i Sibir langs elven Lena for om lag 6 500 år siden (syalakh-kulturen). Deretter vandret dette folket østover til Alaska for om lag 4 800 år siden, og ble opphav til dorsetkulturen og saqqaqkulturen på Grønland. Senere blandet noen av disse paleo-eskimoene seg med andre amerikanske urfolk som hadde ankommet Nord-Amerika langt tidligere, og ble til det vi i dag kjenner som na-dené.^[35]

Det finnes sentral- og vestsibirske gener i alle store forgreininger av na-dené-familien: Talere av tlingit, av nordathabaskiske språk (chipewyan, dakelh, etc.), såvel som av stillehavsathabaskisk og sørathabaskiske språk. Det sibirske arvematerialet er videre nærmest eksklusivt for na-dené, og mangler i andre nordamerikanske urfolk, herunder haida.^[35]

Folkegruppen haida er langt eldre enn na-dené folkenes tilsynekomst i Nord-Amerika. Det finnes bevis for at haida har befolket øygruppen Haida Gwaii i minst 12 500 år.^[6] Antropologen Swanton anslo at stammødrene til dette urfolket ankom øygruppen for mellom 14 000 og 19 000 år siden.^[7]

Et sprachbund ved Stillehavskysten

Selv om haida er et isolert språk, har befolkningen vært i kontakt med andre urfolk og andre språkfamilier. Et eksempel ser vi i de nordlige dialektene av haida som snakkes på Prince of Wales Island.^[8] De har utviklet faryngaler; dette er konsonanter som uttales ved at tunga trykker mot svelget. Disse lydene er språktypologisk uvanlige i haida, men de er blitt til et områdetrekk som også finnes i noen av de nærliggende salishanske språk og wakashanspråk.^[36]

Også det nordathabaskiske språket tlingit er et nabospråk, og tlingit har hatt språklige utvekslinger med haida.^[33] Her skal vi nevne en del fellestrekk som ble påpekt at Edward Sapir (1884–1939).^[37]

Morfologiske fellestrekk

Som eksempel på morfologiske fellestrekk nevner Sapir monosyllabiske ordstammer.^[38] Fra haida nevner han tɫǃu' «sedertre», qǃa «harpun», st!a «fot», ɫga «fjell», t'a «å spise», qǃa «å sove», xa «å følge», sa «over», gu «ved» og q!o- «ved hjelp av tennene». Som eksempler fra tlingit bruker han t'a «stein», nu «fort», xa «fiende», ha «å grave», q'a «å si», ci «å jakte etter», t!a «bak», k'a «på» og djı- «hurtig».^[39]

Han påpekte også at ordstammene ofte bestod av en konsonant, en vokal og en ny konsonant. På urathabaskisk henviste han til *-tslěn «ben» og *-tlas «å kutte», på tlingit tok han dıs «måne» og tsi'n «å bli sterk» som eksempler, og på haida var eksemplene k'un «punkt» og sgol «å skjule». I mange tilfeller kunne han påvise at den siste konsonanten opprinnelig hadde vært et suffiks der den opprinnelige meningen var gått tapt.^[39] Blant eksemplene er t'a't, som betyr «år» både i haida og tlingit.^[40]

Videre påviser han at ordene vanligvis er satt sammen av flere monosyllabiske elementer.^[40] Fra det utdødde stillehavsathabaskiske språket cahto henter han eksempelet t'aya'o'naŋ «la dem drikke», som føles som en hel setning. Et eksempel fra haida er tɫtlaɫgu'ɫdayaŋ «(hun) hadde lagt (det) (på sin sønn) som et teppe», som består av grunnstammen ɫgu'ɫ «å gå omkring, å bli innpakket».^[41] Ordet do' ma(k)-k!ai na-sı-ŋ-a på språket hupa betyr ordrett «ikke-det-etter over overflaten av grunnen til-kontinuerlig-du-har i besittelse», mens meningen er «du ønsket ikke å (gå hjem)». Verbet k'wa-ɫgi'-sta-sga- på haida betyr ordrett «i en strøm-stor sylindriske objekter fra (et sted)-mot en åpen plass», mens meningen er «(fetfiskene) svømmer i en strøm mot havet».^[42]

Et annet fellestrekk er at ord kan fungere både som substantiver og verb. På haida kan stammen na bety både «hus» og «å bo», go't kan bety «baken» men også være verbet (adjektivet) «å være den siste». På tlingit kan sa bety «stemme» og «navn», men også «å navngi» og «å kalle». I noen tilfeller har substantivene i ét språk blitt til et verb i et annet språk. Eksempler er xao («veske») i haida, som på urathabaskisk er *-k'a («vesken renner»), q!a'n («ild») på tlingit, som på urathabaskisk blir *-k!an («å brenne» eller «å tenne ild»), etc.^[43]

Et særegenhet ved mange na-dené-språk er at verbstammene er begrenset til bestemte ordklasser eller spesifikke grammatiske tall (singularis, dualis og pluralis). Et eksempel på tlingit er gu («å gå [en person]») og at («å gå [flere personer]»). På haida har vi q'a («å gå [en person]») og dal («å gå [flere personer]»), og dessuten t'ia («å drepe [en person]») og tl!da («å drepe [flere personer]»).^[43]

Den generelle verbstammen i athabaskiske språk er adverbialt prefiks (herunder substantiv-stammer, lokale postposisjoner, forsterkende demonstrative stammer med hovedsakelig objektreferanser og visse andre elementer som ikke inntreffer i andre sammenhenger) + objektpronomen som prefiks + demonstrativt element som refererer til verbets subjekt + første modale element + andre modale element + pronominalt subjekt + tredje modale element + verbstamme + temporært modalt suffiks + syntaktiske suffiks.^[44]

Verbstammen i haida er pronominalt objekt + pronominalt subjekt + instrumentalt prefiks (for det meste substantiv- og verbstammer som kan brukes uavhengig) + klassifiserende nominelt prefiks (hvorav flere er eldre substantivstammer) + adverbialt prefiks + hovedverbstammen + hjelpeverbstamme (uavhengige verbstammer som har blitt spesialisert som kvasi-suffikser) + adverbialt element (opprinnelig uavhengige substantiv-, verb-, adjektiv- eller adverbstammer) + lokativt suffiks + temporært-modalt suffiks.^[45]

Dialekter

Haida deles inn i to nordlige og to sørlige dialekter.^[8] De to undergruppene har forskjellig fonologi og vokabular, men ikke grammatikk.^[20]

De nordlige dialektene består av alaskisk haida (også kalt kaigani haida) og masset haida. Den førstnevnte snakkes på Prince of Wales Island, og den sistnevnte dialekten snakkes på den nordlige delen av Graham Island.^[8]

De nordlige dialektene har utviklet faryngaler.^[46] Disse lydene er språktypologisk uvanlige ikke bare i haida, men også blant verdens språk, herunder språk i Nord-Amerika.^[36] Disse lydene er likevel et områdetrekk på deler av nordvestkysten, og finnes også i noen av de nærliggende salishanske språk og wakashanspråk.^[36] I de to sistnevnte språkene er faryngalene noe som har utviklet seg relativt nylig.^[36]

De to sørlige dialektene er Skidegate haida og Ninstints haida; den sistnevnte døde ut omkring 1885 og er lite dokumentert.^[8]

Fonologi

Konsonanter

Nedenfor har vi vist konsonantene i den sørlige dialekten Skidegate haida.^[47][48]

		Bilabialer	Alveolarer		Postalveolarer / Palataler	Palataler~Velarer	Uvularer	Faryngaler	Glottaler
			Sentrale	Lateraler
Plosiver	vanlige 1)	b̥	d̥			ɡ̊	ɢ̥	(ʕ̥) 2)	ʔ
	aspirerte		tʰ			kʰ	qʰ
	ejektiver		tʼ			kʼ	qʼ
Affrikater	lenis			d̥͡ɮ̊	d̥͡ʒ̊
	fortis			t͡ɬʰ	t͡ʃʰ 3)
	ejektiver		t͡sʼ	t͡ɬʼ
Frikativer	ustemte		s	ɬ		x	χ	(ħ) 2)	h
Nasaler	vanlige	m	n			ŋ
	glottaliserte	mˀ	nˀ
Approksimanter	vanlige			l	j	w
	glottaliserte			lˀ

¹⁾ Vanlige plosiver er delvis stemte når de er i en innledende stavelse.^[49]
2) Hos noen talere inntreffer [t͡ʃ] bare ved begynnelsen av stavelser, mens [t͡s] ikke er der, noe som gjør dem til allofoner av det samme fonem.^[50]
3) I de nordlige dialektene av haida har /χ ɢ̥/ historisk utviklet seg til /ħ ʕ/, mens /χ ɢ̥/ har blitt reintrodusert gjennom tidvise lån fra sørlig haida, tlingit, tsimhianske språk og chinook jargon.^[48][51] Realiseringen av faryngalen /ħ ʕ/ varierer med dialekten.^[36] I den sørlige dialekten masset haida er de faryngalske friktativer [ħ, ʕ], mens de i den nordlige dialekten kaigani haida i Hydaburg har blitt beskrevet som en ustemt faryngal [ʜ], en trillet epiglottal affrikat [ʡʜ] eller et epiglottalt plosiv.^[52]

Referanser

Kilder

• Alaska Native Language Center (2020). Haida. Arkivert fra originalen 21. januar 2021. Besøkt 30. desember 2020. 
• Bauer, Laurie (2007). The Linguistics Student's Handbook. Edinburgh University Press. ISBN 978-0-748627-59-2. ISBN 0-748627-59-6. 
• Beolens, Bo; Watkins, Michael; Grayson, Michael (2009). The Eponym Dictionary of Mammals. Johns Hopkins University Press, 18. november 2009. s. 220. ISBN 978-0-801895-33-3. ASIN: B07DFMNBY5. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Bessell, Nicola J. (2015). PRELIMINARY NOTES ON SOME PACIFIC NORTHWEST COAST PHARYNGEALS (PDF). Institute for Research in Cognitive Science, University of Pennsylvania, besøkt 5. juni 2015. Arkivert fra originalen (PDF) 4. mars 2016. Besøkt 5. januar 2021. 
• Campbell, Lyle (1997). American Indian Languages: The Historical Linguistics of Native America. Oxford University Press, Oxford. 
• Canadian Encyclopedia; Kennedy, Dorothy; Bouchard, Randy; Gessler, Trisha (2010). Haida. Canadian Encyclopedia, 24. oktober 2010, sist redigert 1. august 2018. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Enrico, John; Stuart, Wendy (1996). Northern Haida Songs. University of Nebraska Press, 1996. s. 229–302. ISBN 0-8032-1816-8. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Enrico, John (2003). Haida Syntax. University of Nebraska Press. ISBN 978-0-8032-1822-2. ISBN 0-8032-1822-2. 
• Enrico, John (2004). Toward Proto – Na-Dene. Anthropological Linguistics, volume 46, Number 3, høsten 2004. s. 229–302. 
• Fedje, Daryl (2005). Haida Gwaii: Human History and Environment from the Time of Loon to the Time of the Iron People (Pacific Rim Archaeology). Vancouver: UBC Press, 12. mai 2005. ISBN 978-0-7748-0921-4. ASIN: B01K91MSBI. 
• FirstVoices (2013). FirstVoices: Hlg̱aagilda X̱aayda Kil Welcome Page. Besøkt, 19. januar 2013. 
• Flegontov, Pavel; Altınışık N. Ezgi; Changmai, Piya; Vajda, Edward J.; Krause, Johannes; Schiffels, Stephan (2016). Na-Dene populations descend from the Paleo-Eskimo migration into America (PDF). Western Washington University, 13. september 2016. DOI 10.1101/074476. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• The Guardian (2019). Canadian film made in language spoken by just 20 people in the world. The Guardian, 28. mars 2019. 
• Hatch, Melville H. (1957). A Biographical Memoir of Rev. Keen. The Coleopterists Bulletin, volume=XI, issue=3/4, høsten-vinteren 1957. s. 62–64. 
• Hume, Stephen (2014). A high-tech fight to save B.C.'s indigenous languages. The Vancouver Sun, 17. mars 2014. Archived from the original on 17. juni 2020. Besøkt 28. desember 2020. CS1-vedlikehold: Uheldig URL (link)
• KTOO, Juneau, Alaska; Lisa Phu (direktør) (2013). UAS and Yukon College partnership advances Native language efforts. 3 timer og 44 minutter, 22. oktober 2013. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Lachler, Jordan (2008). Xaat Kíl. The Haida Language. 
• Lawrence, Erma (1977). Haida dictionary. Fairbanks, Alaska Native Language Center. 
• Lewis, M. Paul (red) (2009). Ethnologue: Languages of the World. Sixteenth edition. Dallas, Texas: SIL International. 
• Lewis, M. Paul (red) (2009). Ethnologue: Languages of the World. Tentysecond edition. Dallas, Texas: SIL International. 
• Mithun, Marianne (1999). The languages of Native North America. Cambridge University Press. ISBN 0-521-23228-7. 
• Porter, Catherine (2017). Reviving a Lost Language of Canada Through Film. New York Times, 11. juni 2017. 
• Sapir, Eward (1915). The Na-Dene Languages, a Preliminary Report. American Anthropologist New Series, Vol. 17, No. 3, juli - september 1915. s. 534-558. 
• Schoonmaker, Peter K.; Von Hagen, Bettina; Wolf, Edward C. (1997). The Rain Forests of Home: Profile of a North American Bioregion. Island Press. ISBN 1-55963-480-4. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Swanton, John Reed (1905). Memoirs: Part 1 - the Haida of Queen Charlotte Islands. New York: American Museum of Natural History. s. 76–78. 
• UNESCO (2010). Atlas of the World's Languages in Danger. 3. utgave, besøkt 19. juli 2016. ISBN 978-92-3-104096-2. 
• Vajda, Edward J. (2008). A Siberian Link with Na-Dene Languages (PDF). Dene-Yeniseic Symposium, Fairbanks, mars 2008. Archived from the original on 19. april 2009. Besøkt 30. desember 2020. CS1-vedlikehold: Uheldig URL (link)

Eksterne lenker

• haidalanguage.org
• Sounds of Haida Arkivert 11. februar 2021 hos Wayback Machine.; haidalanguage.org
• Haida; Canadian Encyclopedia